Gästblogg; Jan Erik Holst – Celluloide forbindelser: Den felles filmhistorien

En tysk-norsk filmhistorie omfatter stjerner, co-produksjoner, filmatisert litteratur og vakre naturscenarier.

Landene har mye til felles, men det er også viktige deler av historien som skiller dem. Ikke minst var tiden etter andre verdenskrig smertefull og vanskelig for det kulturelle samarbeidet. Våre stumfilmstjerner arbeidet ofte i Danmark og Tyskland, i særdeleshet Gunnar Tolnæs og de fire søstrene Egede-Nissen. Det ble dessverre ingen co-produksjoner med disse, til det var nok den norske filmproduksjonen i 1910-årene for sped og pioneraktig.

Det første tysk-norske samarbeidet fant sted i 1927–1928, da det tyske selskapet Helios-Film GmbH, med regissøren Uwe Jens Krafft, hadde fattet interesse for kriminalromanen Bergenstoget plyndret i natt. Dette var romanen som startet den populære påskekrimtradisjonen i Norge. Den var skrevet av Jonathan Jerv, som var pseudonymet til den kjente norske forfatteren Nordahl Grieg, og forlagskonsulent i Gyldendal, Nils Lie. Handlingen utspiller seg på Bergenstoget påskeaften, og går i korthet ut på at en gruppe pene vestkantstudenter, anført av Tom Heiberg, ivrig skiløper og kandidat til stillingen som reklamesjef ved jernbanen (og ivrig beiler til jernbanedirektør Elstads datter), planlegger et kupp på jernbanen, ene og alene for å lage best mulig reklame for Bergenstoget. Filmen ble godt mottatt, ikke minst i Tyskland, hvor den fikk den klingende tittelen Schneeschuhbanditen. Kjente skuespillere i rollene var det også: Aud Egede-Nissen og Paul Richter.

Denne og en rekke andre kjente norske stumfilmer i den nasjonalromantiske perioden på 1920-tallet var nok indirekte årsak til at to tyske produsenter dro til Norge på 1930-tallet for å filmatisere Hamsun-romaner. Men norsk natur hadde jo helt fra Keiser Wilhelm IIs tid fascinert tyske turister, og det å bruke naturen som dramatisk fortellerelement var ikke en fremmed tanke. Først ut var Minerva-Tonfilm GmbH som i 1935 dro til Bergen og Rosendal for å spille inn Victoria, Hamsuns gripende kjærlighetsroman fra 1898. Carl Hoffmann hadde regien, Luise Ullrich og Mathias Wieman spilte Victoria og Johannes, og filmen skildret det ulykkelige kjæresteparet i en vakker vestnorsk natur.

Den andre Hamsun-filmatiseringen kom to år etter, denne gang var det Pan, basert på romanen av samme navn fra 1894. Filmen bar den dramatiske undertittelen Das Schicksal des Leutnants Thomas Glahn. Christian Kayssler og Mariluise Claudins spilte løytnant Glahn og Eva, smedens datter, mens Edvarda ble skildret av Hilde Sessak og Mack selv av Hugo Werner-Kohle. Det interessante med denne filmen var at den i god tysk 1930-tallsstil også ble dubbet til norsk, noe som var høyst uvanlig her til lands. Kjente norske skuespillere som Fritjof Mjøen, Tove Mjøen, Gerd Høst, Thomas Thomassen og Thorleif Reiss, var de norske stemmene.

Et lite, men artig innslag i 1930-tallets filmhistorie, var en reklamefilm om øl, produsert av Oslo-bryggeriene i 1936. Her finner vi en umiskjennelig påvirkning fra tysk propagandafilm, med vaiende kornåkre, staselige herregårder og marsjerende skogsfolk på jakt etter godt norsk øl. Tittelen på filmen var Vårt øl, vårt øl, og en ung og fager Wenche Foss, i dag landets fremste teater- og filmdiva, spilte rollen som Ringnes-piken som bærer kurven med de brune flasker.

Den andre verdenskrig og den tyske okkupasjonen medførte at norske styresmakter under ledelse av ministerpresident og »fører« Vidkun Quisling, og det statsbærende partiet Nasjonal Samling, innførte et Statens filmdirektorat etter tysk propagandamønster. Direktoratet skulle kontrollere filmmanus før de gikk i produksjon, men det fikk få eller ingen norske filmfolk med på å lage filmer som senere kan sies å ha hatt en nasjonalsosialistisk betydning. To sentrale filmfolk fra 1920- og 1930-tallet,Walter Fürst og Leiv Sinding, ble sentrale i den nye filmtiden, sistnevnte som leder av direktoratet og førstnevnte som sentral regissør. Hans Unge viljer fra 1943 er den eneste filmen som kan sies å ha hatt noe politisk innhold som partiet var tjent med. Ellers bestod den norske produksjonen i årene 1940–1945 av lettfattelig krim og komedie, fullstendig apolitisk. Fürst laget også noen propagandadokumentarer, med tema fra Nasjonal Samling, Østfronten og partiets hær Hirden. Noe tysknorsk filmsamarbeid var det lite av i disse årene, til det var den norske motstanden mot okkupasjonen for stor. Motsetningene mellom rikskansler Terboven og »fører« Quisling var også store. Nasjonal Samling var jo forankret i en naiv nasjonal tro på at deres eksistensberettigelse bestod i å bevare nasjonen på best mulig måte under den tyske okkupasjonen. Man mente at okkupasjonen var nødvendig på bakgrunn av frykten for hva engelskmennene kunne komme til å finne på. Både Fürst og Sinding ble dømt for landssvik, men kom tilbake i norsk film etter dette. Begge skrev sine memoarer som kom ut i 1970-årene, og disse er interessante bøker fra et spesielt kapittel i norsk filmhistorie.

Det tok lang tid før det kunne vises tyske filmer på norske kinoer etter 1945. Da de først kom, var de østtyske, og signert regissører som Wolfgang Staudte og Helmut Käutner. Senere kom den legendariske Grosse Schlagerparade som fikk den morsomme og friske norske tittelen Rundtomkring fra sender X. Tysk film var igjen stueren på norske kinoer, takket være musikken og syngende talenter som Catharina Valente og andre. Både på 1960- og 1970-tallet var tysk film ofte å se på norske kinoer, med barnefilmene om Emil og detektivene og med filmer av kjente kunstfilmregissører som Volker Schlöndorff, Alexander Kluge og Rainer Werner Fassbinder i spissen.

Norsk og nordisk film har alltid hatt et stort publikum i Tyskland. Ikke minst har Nordische Filmtage i Lübeck hatt stor betydning i denne sammenheng. Fra midten av 1950-tallet har nordiske regissører, produsenter, journalister og toppbyråkrater deltatt i feiringen av nordisk film og sendt filmene vel av sted til det tyske markedet. Etter hvert ble også Berlin-festivalen et realistisk mål for den nordiske filmproduksjonen. For Norges vedkommende kunne vi notere oss en sølvbjørn i 1971 for Lasse Henriksens Love is War. Arnljot Bergs Bobbys krig deltok i konkurransen tre år senere. Dette var den 15. filmen i rekken av okkupasjonsdrama, dvs. Spenningsfilmer med handling lagt til den tyske okkupasjon 1940–1945. Det skulle komme åtte filmer til fra denne korte, men meget innholdsrike perioden i norsk filmhistorie.

På 1960-tallet hadde interessen for å filmatisere Hamsun igjen tatt seg opp. Hamsun sympatiserte med Nasjonal Samling, men var kritisk til Terbovens okkupasjonsstyre og til Hitlers jødeutryddelsespolitikk, noe han også ga tydelig uttrykk for. Selv ble Hamsun erklært utilregnelig etter krigen, en diagnose han selv sterkt beklaget, fordi den fratok ham verdighet og moralsk konsekvens. Det var selvsagt at ingen ville filmatisere Hamsuns verker på mange, mange år. Først i 1961 tok Europa Filmverleih og Transocean opp tråden og filmatiserte Siste kapittel fra 1923, et av forfatterens mindre kjente verker. Regissør var Wolfgang Liebeneiner, og filmen var tatt opp i farger i Geiranger, Lom og i Gudbrandsdalen. 1960-tallet ble også innledningen til en ny internasjonal fase i norsk filmproduksjon. Co-produksjoner ble utviklet av Erik Borge, den nye direktøren i Norsk film A/S, og både Sovjetsamveldet, Storbritannia og Tyskland ble ved siden av de nordiske landene invitert til studioene på Jar. Samarbeidet med Tyskland ble innledet med nok en Hamsunfilm, Eiszeit i 1976, en co-produksjon mellom Polyphon Film- und Fernseh GmbH og WDR . Filmen var basert på Tancred Dorsts skuespill, som var inspirert av Hamsuns autobiografiske roman Paa gjengrodde stier fra 1949, og regien var ved Peter Zadek.

Det skulle gå 15 år før Borge i sitt nye selskap Northern Lights igjen vendte seg mot Tyskland, da med sitt eget manus til eventyrfilmen Kvitebjørn Kong Valemon som Ola Solum fikk regissere. Tysk co-produsent var Connexion Film og den engelskspråklige utgaven av filmen førte historien ut til mange land, selv om filmen fikk en heller lunken mottakelse i Norge. Nok en Hamsun-film, den fjerde versjonen av Pan, ble co-produsert med Multimedia Hamburg i 1995, i regi av Henning Carlsen. Samme år kom storfilmen Kristin Lavransdatter i regi av Liv Ullmann, co-produsert med Telemünchen Film und Fernsehen og med Cine International som filmens internasjonale salgsagent. Pakten var neste co-produksjon med et tysk selskap, en fascinerende historie skrevet av Arthur Johansen og Leidulv Risan og regissert av sistnevnte. Filmen handler om en pakt mellom fire menn som hadde studert sammen i Heidelberg, og som nå så den enes liv ebbe ut i alderdommmens glans. Tysk co-produsent var Tag/Traum Filmproduktion GmbH. Filmen ble selvfølgelig vist ved festivalen i Mannheim-Heidelberg, en annen viktig filmfestival i Tyskland og et sted hvor Norge til stadighet deltar og vinner priser.

Mendel, en historie om en jødisk gutt som kom til Norge som flyktning tidlig på 1950-tallet sammen med sin familie, er en tragikomisk historie om kulturelle forskjeller som kanskje ikke var så store likevel. Filmen hadde premiere ved Berlin-festivalen i 1997. Regi og manus (delvis selvbiografisk) var ved Alexander Røsler, og tysk coprodusent var Lichtblick Filmproduktion. I 2002 kom storfilmen I am Dina, hvor flere europeiske land deltok med kapital og skuespillere. Filmen var basert på Herbjørg Wassmos prisbelønnede roman Dinas bok. Tysk co-produsent var Apollo Media.

Som nevnt har festivalene i Berlin og Lübeck hatt stor betydning for norsk films anseelse i Tyskland og for salget av norsk film der. I Hamburg er en rekke norske kort- og dokumentarfilmer blitt distribuert gjennom Hamburg Filmagentur. Fra begynnelsen av 1990- tallet har Norge deltatt i en av seksjonene i Berlin så å si hvert år, noe som har gitt prestisje nesten på Oscar- og Cannes-nivå. Og hvert år har Norge vunnet en eller flere priser i Lübeck. I jubileumsåret kan Norge derfor trygt si at Tyskland fremdeles er Norges viktigste marked for film i utlandet.